Uterus

Kjære alle sammen!
Vi vil med dette få ønske alle som har fulgt oss på reisen en riktig GOD JUL og et flott NYTT ÅR! Vi gleder oss til å feire julen hjemmme for første gang på lenge, med familien rundt oss og tradisjonsrik mat på bordet. O jul med din glede!

Vi har det kjempebra, og det siste nye er at vi har kjøpt oss rekkehus:) Det er ikke så stort, men for oss er det helt perfekt. Vi flytter inn om bare noen dager så nå ser vi frem til å pynte juletreet i vårt nye hjem.

Juleklemmer fra Benjamin og Henriette.

Vi har det veldig bra. Vi planlegger vinterbryllup og jobber begge to. Benjamin som fysioterapeut på Kysta og jeg i hjemmesykepleien. Vi stortrives, men savner hverandre i den travle hverdagen. Vi har jo vært så innmari bortskjemt de siste tre årene, og det er litt tøft og rart å være så mye fra hverandre som vi er nå. Men det er nok bare sunt.

Vi trives veldig godt i vår nye leieleilighet. Ting begynner å komme på plass og det er moro. Fremdeles nyter vi at vi har drikkevann i springen og vaskemaskin, fryser og stor seng. Det er helt fantastisk. Vi savner ikke båten i det hele tatt, foreløbig, men vi savner selvfølgelig deler av det livet vi levde da vi seilte jorden rundt. Stedene, alle menneskene vi møtte, friheten. Det var jo en helt fantastisk opplevelse. Men det er samtidig godt at det er over. Nå har en ny tid begynt for oss.

Nå har høsten virkelig satt inn. Jeg nyter alle fargene som preger naturen, vinden som røsker meg i håret og de mørke høstkveldene der det er fullstendig lov å sitte inne med en stor kopp te og gjøre ingenting. Jeg har sett frem til denne tiden, og jeg har savnet denne tiden. Jeg har faktisk sett frem til og savnet alle årstidene. Sommer er og blir best, det er det liten tvil om, men sommer hele året er ikke sånn jeg vil ha det. Jeg liker høst og farger, vinter og snø, vår og forventninger og selvfølgelig sommeren. Den varme gode sommeren med grillings, bading, reker og utepils. Ja, og seiling! For det hører jo sommeren til:)

Men akkurat nå er det helt greit at vinteren banker på døren. Jeg er klar for å pakke inn kroppen i lagevis med tjukke klær, bli rød i kinnene og få rennede nese. For sånn er det her i landet. Vi må igjennom alt det kalde og mørke før varmen og lyset igjen kommer. Og det gjør det. Om et halvt års tid. Så i mellomtiden er det bare å tenne stearinlysene og åpne vinflasken; nå er det tid for å kose seg inne.

Ja da var vi skikkelig tilbake. Det tar ikke lang tid. Vi har begynt i jobb begge to nå, Benjamin jobber på sykehjem og i hjemmetjenesten han også. Vi siger ned sammen på sofaen og ser på teite seriet en halv time om kvelden før vi legger oss. Vi har begge vært forkjølet med slim og hoste, så oppdatering av hjemmside har ikke stått høyt på lista over saker. Men det kommer nok litt etter hvert. Vi har flyttet inn i en liten leilighet og nyter å måtte gå fra stua og inn på badet. Varmekabler og vaskemaskin har vi også, skikkelig hitech for oss!! Skriver mer senere når den dårlige samvittigheten tar overhånd

Benjamin og Henriette

Hei alle sammen. Nå sitter jeg hjemme hos Henriettes foreldre i Doktorveien i Larvik. Henriette er i dag ferdig med sin første uke på jobb i hjemmesykepleien og det virker som hun stortrives. Jeg har vært på intervju på Presteløkka rehabiliteringssenter og Kysthospitalet i Stavern (selvfølgelig med et nytt navn, men det er for langt, det gidder vi ikke skrive her)… Og jeg venter svar fra dem i morgen tidlig (spennende).
Svigers har skaffet oss billig plass i Stavern havn og der ligger vi trygt og godt til vi finner oss et passende sted å leie eller kjøpe.

Vi har fått litt halveis napp fra noen noen staute karer som kansje skal ta Uterus ut på ny tur til sommeren og det blir artig å se hva som skjer der også.

Jeg tilbringer mye tid på Finn.no for tiden og sjekker ut hus og leiligheter til salg i distriktet. Mine svigers har her vært uvurderlige og kjørt meg rundt over alt på visninger og gjort meg kjent med de forskjellige områdene her i Larvik. Og det er noen skikkelige perler i omegn her. At ikke flere unge flytter hit skjønner jeg ikke, det er full aktivitet og boligpriser du bare kan drømme om i de store byene. Vi er veldig sentrale med 1,5 time til Oslo, Torp flyplass 30 minutter unna, ferge til Sverige og Danmark like nærme etc etc. Jeg tror Vestfold og Telemark kommer til å eksplodere de neste årene. Så kom til oss alle sammen.. Hehe

Mer følger om ikke lenge, vi lader opp til velkommen hjem fest den 23 og værvarselet nå ser bra ut ;)

Benjamin og Henriette

Vi må bare si det: Vestlandskysten er utrolig vakker. VI har hatt en fantastisk tid på veien fra Bergen og sørover. Nå sitter vi på hytta på Skjernøya, mitt barndoms feriested. Reiseradioen strømmer ut av verdens eldste radio-kassettspiller og Yatzyen har virkelig fått bein å gå på. Uterus ligger trygt fortøyd på utsiden av S/Y Glade Vanvidd, en hjemmebygd Colin Archer skøyte.

Det har vært noen late dager med 20 til 30 mil seiling hver dag i lett motvind og vi har overnattet på nye fantastiske steder hver kveld med bading, grilling og kryssord. Vi har også vært så heldige å ha ekstra mannskap ombord i ferien, Lene har tatt jobben som fokkeslask og taklet utfordringen strålende. Lene er forøvrig en fryd å ha ombord, med et unnak; hun er altfor god i Yatzy…

I Stavanger, eller rettere sagt i Tananger, kom hele familien Schøyen på besøk. Det ble et tårevått gjensyn med foreldre, søsken og nieser. Vi hadde en flott helg på Sørnes, mamma Torlaug tok alle hjertelig imot, og vi skravlet, spiste krabber, grillet i vannkanten og rett og slett stor-koste oss!!!

Men alt har ikke bare vært idyll: På vei til Korshamn for 2 dager siden hadde vi tenkt å ligge i en naturhavn, men på vei inn for å ankre smalt det plutselig kraftig i kjølen!! Heldigvis gjorde vi bare to knop og jeg har vært under og sjekket at alt er i orden. Det viste seg at kartleseren (meg) ikke hadde oppdaget en liten knaus i sundet og den gikk vi på. Så nå har vi grunnstøtt i Norge også.

Men alt i alt er konklusjonen klar: Vi digger sommer-Norge og er overlykkelige for å være tilbake:)

Tre års jordomseiling er over, og vi er ubeskrivelig lykkelige for endelig å ha føttene på norsk jord igjen.

Alt i alt var besøket i Wick et meget hyggelig sideseilas. Vi ble intervjuet av lokalavisen, provianterte på den lokale Lidl-butikken, og gikk ellers rundt og kikket i den lille byen hvor var alle smilende og hjelpsomme. Sånt liker vi!

Etter 3 dager med jobbing på motor og sveising av varmtvannstank fikk vi et to dagers værvindu, og satset denne gangen på at vi ville slippe å måtte snu… Lett nervøse, og med store sommerfulger i magen, heiste vi seil lørdag 12/7 klokken 13. I begynnelsen hadde vi endel vind, og bølgene var store og ubehagelige, men vi visste at det skulle roe seg og det gjorde det etter 24 timer.

Etter 40 timer på sjøen, i sikksakk mellom oljeplattformer, skimtet vi Norge i det fjerne. Det var en utrolig deilig følelse. Vi hoppet rundt i cockpiten, hylte og sang og stemningen var perfekt. Alt vi hadde savnet de siste 3 årene var endelig innen rekkevidde! I tillegg fikk vi besøk av danskebåten som vi dro med fra Bergen for 3 år siden og det var et artig gjensyn.

Etter at vi seilte inn Selbjørnsfjorden og tråklet oss nordover mot Hjellestad Marina, var vi enige om at dette var noe av det fineste landskapet vi faktisk har sett på turen. Vi knipset bilder og pekte som om vi aldri før hadde vært her.

På kaien på Hjellestad stod gode venner og tok imot oss med champagne og melkesjokolade. Vi ville ha selve innseilingen til Bergen sentrum på en lørdag, og ble derfor på Hjellestad de neste dagene.

I går kom vi offisielt inn til Bergen med Knutsen og Ludvigsen sin “Eg Ve Te Bærgen” rungende på stereoanlegget. Da vi rundet Nordnes og svingte inn i Vågen sêg skyene ned over båten og regnet begynte å pøse ned. Velkommen hjem!!

Men alle som kom og møtte oss trosset været og ga oss en flott innseiling. Etter mange klemmer og smil, utdeling av ballonger, blomster og hatter, dro vi opp til en god venninne og tok en etterlengtet dusj. Så bar det på byen hvor vi hadde en kjempekveld på Macumba bar med venner og familie.

Nå sitter vi og planlegger turen sørover og det ser ut til at vi får noen kjempefine dager mot Stavanger. Sola skal skinne de neste ukene står det i avisen, så vi krysser fingrene og gleder oss til sommerfreien i Norge! Det skal bli grillings av pølser, reker med majones og iskald hvitvin i sommervarmen. IDYLL!!!

Så ha det bra Bergen! Det var fantastisk å se deg igjen:)

Sommerklemmer fra Benjamin og Henriette.

PS: Sjekk ut www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland…..

Vi er hjemme!!!!! Langt reisebrev kommer:)
OH LYKKE!

Vi har fatt fikset motoren, vaeret ser bra ut i neste uke og stemningen ombord er 100% bedre!! Vi satser naa for fullt paa aa ankomme Bergen sentrum lordag 19. juli kl 14:) FANTASTISK!!!! Men, som alltid, vi maa ta et forebehold om at vaeret faktisk holder seg og at ingenting nytt gaar i stykker…. Har jo ikke akkurat hatt flaksen paa vaar side i det siste, og tar ingen sjanser.

Tusen takk for alle oppmuntrende mail og meldinger!!

Sees snart alle sammen!!

Store klemmer fra Benjamin og Henriette - som er lykkelige, blide og uten behov for aa kaste ketchupflasker veggemellom:)

Vi var overlykkelige da vi sjekket været på tirsdag og så at det hadde snudd. Kunne vi rekke hjem til lørdag 12. juli allikevel? Vi diskuterte frem og tilbake i syv minutter og tok deretter avgjørelsen; vi ville dra! Vi kalte opp slusemesteren i de to siste slusene, som sa at siste sjanse for å gå gjennom slusen var klokken 17.05. Klokken var da to minutter på fem og vi lå vel fortøyd i en marina. Vi hev oss rundt, koblet fra landstrømmen og la fra kai. Slusedøren gikk igjen 2 sekunder etter at vi var trygt på plass. Da vi endelig fikk roet oss ned, kikket vi på hverandre og tenkte: “Nå er vi virkelig på vei hjem!!” Tårene strømmet og det var fantastisk å tenke på at om bare noen dager skulle vi få se alle de vi har savnet så utrolig masse de siste tre årene…

Vi hadde motvind og medstrøm de første timene, og gjorde grei fart for motor. Utover kvelden tok vi opp storseilet og rullet ut genoaen. Vinden kom fra nord-øst, så vi måtte krysse ganske hardt, men i følge værmeldingene skulle vinden vri mer mot nord utover natten. Det gjorde den ikke. Da jeg hadde vært på vakt i nesten fire timer, og sola var på vei opp, økte vinden på såpass mye at vi måtte rulle inn genoaen og ta opp stormfokken i stedet. Bølgene var begynt å bli større og vi gjorde mindre fart. Jeg var allikvel i merkelig godt humør; Norge var jo bare to dager unna!!

Mitt skift var over, og Benjamin sto opp. Jeg sovnet som en stein og drømte om brunost, Tine skummet melk og 17. mai. Jeg våknet av at motoren ble slått av. “Har vinden snudd? Kan vi seile?” spurte jeg trøtt. Benjamin svarte stresset at det var noe galt med motoren, at værmeldingene hadde skiftet og at hadde lagt om kursen - vi gikk tilbake mot Skotland. Jeg reagerte med et vanvittig raseri og nektet å tro det var sant. Vi hadde snudd?? Jeg ble kjempesint på Benjamin som hadde tatt avgjørelsen uten å snakke med meg først, men innså etter en stund at det var ingenting å diskutere. Med de vindene som skulle komme var det ingen andre alternativer. De neste timene var det ikke koselig ombord i Uterus. Tårer og stygge ord kom fra alle kanter, og jeg hadde en lite sjarmerende oppførsel der jeg hylte en ketchup-flaske inn i veggen…det var rød guffe overalt. Ikke mitt flotteste øyeblikk.

Etter en stund fikk vi roet oss ned og innså sakte men sikkert at dette faktisk ikke var jordas undergang, men i det store og det hele kun en liten setback. Skuffelsen var allikevel vanskelig å riste av seg, det kan sikkert alle forstå, men vi kom til slutt frem til at også dette skulle vi klare. Vi seilte inn til byen Wick helt nord i Skotland og ligger nå fortøyd i en lite trivelig marina. Folkene som jobber her er derimot super-hyggelige, og har hjulpet oss som best de kan. Havnemesteren er en rund og blid kar, som allerede før vi kom inn i går, hadde kontaktet en diesel-maskinist for oss. Han skal komme å se på motoren vår så fort han kan.

Så nå er det bare å krysse fingrene for at det som er galt kan fikses fort, greit og rimelig. Været ser ut til å bedre seg, og dersom alt er på stell kan vi seile mot Norge på søndag. Alt avhenger imidlertid av hva motor-mannen finner ut av, og om været faktisk holder seg - noe vi smertelig nå har erfart at ikke alltid er tilfellet….

Vi prøver å holde humøret oppe, men det er ikke så lett. Vi er så utrolig klare for å komme hjem nå, og det er vanskelig å finne motivasjon til å holde ut. Det er bare 275 nautiske mil igjen til Bergen. Så nærme, og allikevel så langt borte…..

Fortsatt god sommer alle sammen! Vi gleder oss ENORMT til å se dere.

Benjamin og Henriette

Turen går over Nordsjøen nå, og vi er derfor hjemme 12. juli allikevel!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Vi gleder oss:)